Av Eline Bye
Det er booket for returoppgjør i Europa CEV-cupen mot det Franske laget St. Raphael.
Beskjeden kom ganske fort etter hjemmekampen i Førdehuset onsdagskveld, «oppmøte og avreise fra Esso 23.30 mandagskveld.» Slitne og trette etter en lang arbeidsdag, eksamensdag og hviledag møtte vi opp i Førdeuniform for å starte turen mot Frankrike, St.Raphael. Det var stille i bussen hele veien og alle satt og sov, bortsett fra Valeria «Jeg hadde ikke sjanse!» Det ble også en ekstra time venting ved ……. tunnelen, men dette hadde jo President og Manager Bjørn Holvik og Jan Ove Hafstad forutsett. Ankomsten til Flesland, ble tidligere enn antatt, men da fikk vi ekstra god tid på taxfree og noen fant seg steder på flyplassen for å sove og vente på avgang. Det ble 2 timers ventetid i Amsterdam etter første fly, og deretter en to timers flytur ned til Nice, Frankrike, der vi skulle kjøre to 9-settere til hotellet vårt i St.Raphael.
St.Raphael er en gammel, sjarmerende liten by og ligger på sørøstkysten i Frankrike, ca 45 min fra Nice. Hotellet vi skulle bo på var plassert like ved stranden, i utkanten av St. Raphael. Kjempe fint vær, sol og en liten bris. Været vi kom til, +20⁰ kaller vi i Norge for t-skjorte vær. Her gikk de lokale med samme yttertøy som vi går med i Norge når det er -10⁰. Det ble innsjekk på rom, og lunsj med det samme på hotellet. Det ble servert lokal fiskemat, noe som ikke falt i smak for alle, ikke spesielt smakfullt, men holdt magene fulle frem til middagen senere på kvelden. Det ble en gåtur langs promenaden ved stranden, der Espen og Fauske hadde sett seg ut noen knallflotte yachter på turen. Her ble noen på laget stående å beundre og glane på de enorme båtene. Espen fikk like før middag beskjed om en ledig treningstid på samme kveld på St.Raphael sin hjemmebane. «JA!». Middagen ble servert i 18 tiden og kl 20, var det booket for trening. Vi ble hentet i to puljer til trening, der halvparten kom 15 min senere enn resten, på grunn av manglende sjåfører. Hallen der treningen var lagt var ved siden av en gigantisk stadion, og vi fikk høre det var der kampen skulle spilles dagen etter. Hallen vi trente i var som ei sinnsykt stor kirke, langt og smalt med et ovalt tak. Ekko? Ja, det kan du si! Etter 20 min trening, var enkelte allerede enige om at kroppene var tunge, og bevegelsene var trege, men treningen fortsatte i over en time til… Slitne kropper etter en lang reisedag var over og mangel på søvn dro vi tilbake til hotellet og gikk rett i seng.
Bildet tatt rett utenfor hotellet.
Våknet opp til hotellfrokost kl. 09. Det var godt med en god natt søvn, tror det ble nesten 10 timers søvn for de fleste. Det ble trening i hallen vi skulle spille til kvelden. WOW! Gigantisk, vertfall større enn Førdehuset! Høyt under taket, lyskastere (spillerlys) som lyste opp mer enn bare rommet. Alle var enige om at dette gledet vi oss til, «tenk å få spille her», mot et profesjonelt lag, wow.. Treningen varte i underkant av en time, og det var en slik trening der du virkelig satt igjen med sommerfugler i magen pga, spenning i kroppen, glede og kanskje litt nervøsitet. På vei tilbake dro vi innom et svært kjøpesenter, der handlet vi oss litt ekstra mat for å ha mellom måltidene og kampen. Stoppet som skulle ta maks 10 min, ble fort til 30/40 min, dette var ikke noen liten butikk, sammenlignet med Coop Extra. Tilbake på hotellet fikk vi en god lunsj, og en del timer til egen dispensasjon. Noen på laget dro ned til stranden og badet (+18⁰), noen dro til butikken, mens noen møtte en tidligere lagvenninne som nå spiller for St.Raphael. Kvelden dukket fort opp denne dagen, plutselig var det oppmøte og kampstart. Sammen dro Førdejentene til den store stadion og gjorde seg klar til noe som skulle bli den største opplevelsen i volleyballhistorien for Førdevolleyballklubb på damesiden. Bestemte, engasjerte og blide jenter satt inne i garderoben og snakket taktikk mot kveldens motstandere. Jentene ble enige om at kampen skulle handle om egeninnsats, engasjement og vilje. Vi visste på forhånd at St.Raphael kom til å stille med et sterkt mannskap, og skulle vi ha muligheten til å vinne måtte vi spille godt og gjøre lite feil. Førde ble ikke feid av banen, og viste til tider veldig god volleyball, men både blokka og angriperne ble hakket for store. Førde plukket opp mye i forsvar, og hadde solide server som var plassert godt. Selv om Førdejentene kriget og kjempet, men drømmen om å komme videre i CEV ble denne gangen litt for store. St.Raphael er et ungt og profesjonelt lag, og vil nok ha muligheten om å komme seg et steg videre i turneringen. Etter kampen var ikke jentene fornøyde, men hvem liker vel å tape? Men det som er sagt i ettertid om Førdejentene fra noen som var å så kampen:
«så god energi og vilje dere har, det var virkelig gøy å se dere spille», Alissa Coulter (spiller St.Raphael)
«Ikke mange har den gleden og humøret slik jentene til Førde har. Er det fordi de ikke blir betalt?», Guy Marcade (manager/alt mulig mann for St.Raphael)
«Førde var best i alt i dag, hadde de bare vært 2 meter høye», Jean- Claude Bailliche (journalist St.Raphael).
Førdejentene er kanskje ikke to meter høye, får ikke betalt eller gjør dette fordi det er jobben deres. Dette er kun på egen fri vilje, fordi i volleyball knytter du bånd, du får venner, du får en annen hverdag, noe annerledes, og samtidig noe som alle deler i fellesskap. Selvfølgelig er jentene på banen for å ha det morsomt, for å skape liv og vise god volleyball, og dette har Førde alltid vært veldig gode på. Derfor er det surt å tape kamper, ingen liker vel det. Bare det å få spille EuropaCup-kamp er svært for jentene og klubben, det er kult! Du får en motstand på et helt annet nivå. Og du spiller mot spillere med erfaring og som har lagt bak seg en stor del mer trening enn det som vi i Norge anser som normalt i volleyballsammenheng.
Førdejentene var selvfølgelig kommet over tapet da middagen kom på bordet på hotellet kl 22.30 på kvelden. Jan Ove og Bjørn hadde stelt i stand biff for alle. MMMMMMMMM, deilig. En etter en forsvant jentene opp til rommene, for reisedagen skulle bli lang dagen etter.
Kl. 06.30 dro Førde VBK ut av hotellet og mot flyplassen.. Bortsett fra en, jo.. meg, Eline. Jeg våknet kl.08, spiste frokost og gjorde meg klar til hjemmeeksamen. Klubben hadde vært så snill å booket meg en ekstra natt på hotellet og fly til dagen etter. Jeg hadde selvfølgelig fått satt eksamensdato til den 6.desember som også var returreisen til Førde VBK. Jeg sa tidlig i fra til Jan Ove, og han fikset selvfølgelig alt med det samme. Jeg tok hjemmeeksamen på hotellet, der jeg fikk sitte i resepsjonen hele dagen. Dette valget tok jeg fordi her var jeg sikker på at WI-Fien funket 100%. Jeg ble sittende i 8 timer, og leverte eksamen to minutter før fristen. Etter eksamen var hodet helt ødelagt, det var en tung eksamen. Jeg møtte på min gode venninne Alissa Coulter på kvelden til middag, men det ble ikke sent, for allerede kl 23 lå jeg i sengen og sov. Dagen etter ble jeg plukket opp av en frivillig fra klubben som Bjørn hadde kontaktet, som kjørte meg til flyplassen. Jeg hadde samme reisevei hjem som resten av laget hadde dagen før. Klokken ni fredagskveld var jeg hjemme i Førde igjen.
Jeg vil gjerne takke klubben for den hjelpen dere har gitt meg mens jeg har spilt for Førde VBK. Dere tilrettelegger og ordner det enkelt for spillerne deres. Ikke mange klubber legger så godt til rette for spillerne sine ved tanke på eksamen, skole, jobb og utdanning. Dere er gode til å se spillerne deres, og hjelper de med det som trengs og er behov for. Jeg håper flere lag/klubber kan se og gjøre slik som det Førde VBK har fått til. Det blir verdsatt mer en dere tror, av hver enkelt av oss som spillere på lag for Førde VBK.
Jeg vil også takke Høgskulen på Vestlandet, avdeling Førde som lot meg ta eksamen utenlands, men også ser og vil tilrettelegge for oss som satser med toppidrett. Jeg har for første gang i år spurt om å utsette fristen til en prosjektoppgave som skulle gjøres, og alt dette pga volleyballkamper, reiser og treninger i en kort tidsperiode, og responsen jeg fikk var kun positivitet. Samarbeidet mellom Førde VBK og Høgskulen i Førde er ubeskrivelig. Ikke mange studenter er så heldige som får lov til å drive med toppidrett, og samtidig studere det man vil.
Ønsker dere alle ei riktig god jul og et kjempe godt nyttår! Sees på nyåret!
Med Vennlig Hilsen
Eline Bye
Badenymfene
Førde VBK damer- 18/19
Trenger ikke å være 2 meter høye.